I sak 2018/7 tok klagenemnda stilling til om oppdragsgiver, i et avrop på en rammeavtale om IKT-driftstjenester, kunne kreve tjenestene levert som skyløsning. Klagenemnda fant at den løsningen som var beskrevet i rammeavtalen, og som tilbyderne dermed hadde konkurrert på å levere, var en «on premise-leveranse». Formuleringer i anskaffelsesdokumentene, om at man i fremtiden «… muligens vil […] se en blanding av eget datasenter og skytjenester» o.l., kunne ikke endre på dette. Klagenemnda fant videre at avropet utgjorde en vesentlig endring av rammeavtalen. På denne bakgrunn kom klagenemnda til at innklagede hadde foretatt en ulovlig direkte anskaffelse. Innklagede ble ilagt et gebyr på 10 prosent av anskaffelsens verdi.
I klagenemndas avgjørelse i sak 2018/76 måtte nemnda ta stilling til hvorvidt innklagedes innleide konsulent var inhabil. Klagenemnda uttalte at man ikke kunne bedømme den omstendighet at daværende daglige leder og hovedaksjonær hos valgte leverandør hadde vært forloveren til konsulenten i 1981 og den senere profesjonelle kontakten mellom partene uavhengig av hverandre. Klagenemnda la også vekt på at forloverrelasjonen mellom konsulenten og daværende daglige leder og hovedaksjonær hos valgte leverandør verken var gjort kjent internt i innklagedes organisasjon eller for leverandørene som deltok i konkurransen.
I klagenemndas avgjørelse i sak 2018/23 var spørsmålet hvorvidt høyest gjennomsnittlig totalrabatt var et ulovlig tildelingskriterium. Klagenemnda fremhevet at det følger av praksis at avgjørende er om tildelingskriteriet er egnet til å identifisere tilbudet med den laveste prisen. Dette beror på en konkret vurdering. Klagenemnda konkluderte med at høyest gjennomsnittlig totalrabatt var et lovlig tildelingskriterium i foreliggende konkurranse.