Sammendrag
Innklagede gjennomførte en konkurranse om leie av kontorlokaler. Klagenemnda kom til at kontrakten var en tjenestekontrakt om husleie, og ikke en bygge- og anleggskontrakt. Nemnda slo videre fast at loven etter tidligere nemndspraksis gjelder selv om forskriften ikke gjør det. Nemnda kom til at lovens krav til forutberegnelighet og gjennomsiktighet alt i alt ikke var brutt i dette tilfelle. Man kunne ikke stille de samme krav som etter forskriften her hvor det gjaldt et arealbehov som måtte tilpasses markedssituasjonen og tilgjengelighet i det aktuelle område.