Sammendrag
Saken gjelder påstand om ulovlige direkte anskaffelser av institusjonsplasser for barn innen barnevern. Innklagede hadde foretatt en rekke enkeltkjøp av institusjonsplasser fra private barnevernsinstitusjoner uten forutgående kunngjøring. Klagenemnda kom til at enkeltkjøpene ikke var omfattet av forskriften fordi kjøpene ikke kunne anses for å utgjøre kontrakter i forskriftens forstand. Det forelå derfor ingen ulovlig direkte anskaffelse. Rammeavtale for institusjonsplassering av barn utgjør imidlertid en kontrakt og må kunngjøres på vanlig måte.Klagenemnda kom også til at flere av kontraktene som var inngått med private godkjente barnevernsinstitusjoner falt utenfor direktivets regulering ettersom institusjonenes oppgaver og ansvar overfor beboerne omfattes av unntaket i EØS-avtalen 32, jf. artikkel 39, om “utøvelse av offentlig myndighet”. De øvrige påklagde avtalene var kontrakter inngått med ideelle organisasjoner, som er unntatt kunngjøringsplikten i medhold av forskriften § 2-1(3).