Energiklagenemnda opphever RMEs vedtak i sak om utkoblbar tariff
Energiklagenemnda opphevet den 7. oktober 2026 RMEs vedtak i en sak om redusert nettleie for hurtigladestasjoner for tungtransport. Nemnda kom til at Elvia AS ikke brøt kravet til likebehandling i NEM § 4-14 da nettselskapet ga en ladeaktør avslag på forespørsel om redusert tariff for utkoblbart forbruk (UKT).
Bakgrunnen for saken var at nettselskapet Elvia AS (heretter Elvia) avslo en forespørsel fra ladeaktøren Fastcharge AS (heretter Fastcharge) om tariff for utkoblbart forbruk (UKT) for hurtigladestasjoner for tungtransport på Alnabru og Rudshøgda.
UKT er en frivillig ordning der kunden får redusert nettleie mot at nettselskapet kan koble ut forbruket ved kapasitets- eller driftsutfordringer. Elvia viste til at forbruket ved målepunktet til Fastcharge ville kunne flyttes til andre ladestasjoner og at Fastcharge følgelig ikke oppfylte følgende vilkår og krav i nettselskapets rutine for UKT:
«[n]ettkunden skal ikke under noen omstendighet erstatte eller kunne erstatte utkoblbart forbruk med elektrisk forbruk over andre anlegg. Kravet er absolutt selv om nettkunden kan påvise betydelige økonomiske tap.»
I det opprinnelige vedtaket 30. januar 2026 hadde RME kommet til at Elvias vilkår kun gjaldt forbruket til «nettkunden», at lastebilene var nettkundens kunder og at eventuell flytting av lastbilenes forbruk følgelig ikke var omfattet av vilkårene i Elvias rutine. RME slo deretter fast at Elvia hadde brutt egne rutiner og kravet til likebehandling etter NEM § 4-14.
Energiklagenemnda viste til at nettselskapene etter dagens regelverk ikke har noen plikt til å tilby UKT. Når nettselskap velger å tilby en slik tariff, har de imidlertid stor frihet til å utforme vilkårene så lenge disse er objektive, kontrollerbare, ikke-diskriminerende og basert på relevante nettforhold. Nemnda viste til at formålet med Elvias tariffvilkår var å sikre at utkoblingen ga en reell avlastning av nettet dersom utkobling skulle bli nødvendig. Nemnda anså vilkårene som begrunnet i relevante nettforhold jf. forskrift for omsetningskonsesjonærer § 13-1 bokstav e) og uttalte at:
«Fastcharge oppfyller ikke vilkårene fordi kravet om at forbruket ikke kan erstattes over andre anlegg, ikke er oppfylt. Utkobling vil dermed ikke gi den tiltenkte avlastningen. I en slik situasjon er forskjellsbehandlingen saklig, og dermed også lovlig.»
Nemnda understreket at ladeaktører kan bidra med fleksibilitet i nettet til nytte for samfunnet. Samtidig bemerket nemnda at:
«dersom det er ønskelig å pålegge nettselskapene å tilby ladeaktørene UKT eller andre insentiv for fleksibiliteten de kan tilby, er dette noe som bør løses gjennom treffsikker regulering. Det kan være at dagens regulering ikke er godt nok tilpasset denne typen aktører/kunder.»
