Gå til innhold

Vedtak i sak om rekkevidden av nettselskapers nøytralitetsplikt

Gjaldt nettselskapenes nøytralitetsplikt for forespørsler fra bredbåndsutbyggere om tilgang til nettselskapets infrastruktur frem til 1. juli 2021? Dette spørsmålet tok Energiklagenemnda stilling til i uenighetssaken mellom NEAS AS og Elinett AS i sak 2021/2127.

NEAS AS (bredbåndsutbygger) hadde fått avslag på sin forespørsel om tilgang til mastene til Elinett AS (tidligere Istad Nett AS) for å føre fiberkabler. Begrunnelsen for avslaget var at Istad Fiber AS (Elinetts søsterselskap) hadde planer om å bygge ut og tilby fiberbredbånd i Elinetts konsesjonsområde. Saken ble derfor bragt inn som en uenighetssak for Norges vassdrags- og energidirektorat i 2018 av NEAS AS.

Reguleringsmyndigheten for energi (RME) fattet vedtak om at nøytralitetsplikten måtte gjelde i situasjoner der noen ber om tilgang til nettselskapenes infrastruktur for fremføring av fiber. Sentralt i begrunnelsen til RME var at uttalelsene i forarbeidene i Ot.prp. nr.56 (2000-2001) på side 27 kunne tolkes slik at nettselskapene ville være i posisjon til å utnytte sitt monopol til å oppnå fordeler i håndteringen av annen konkurranseutsatt virksomhet. RME konkluderte derfor med at nøytralitetsplikten dagjeldende bestemmelse i forskrift om nettregulering i og energimarkedet (NEM) § 4-7 ikke kunne tolkes for snevert. Følgelig omfattet nøytralitetsplikten utbygging av fiberbredbånd.

Energiklagenemnda fattet et nytt vedtak med motsatt konklusjon – forespørsler fra bredbåndsutbyggere var ikke omfattet av nøytralitetsplikten. Nemnda la avgjørende vekt på at nøytralitetsplikten måtte ses i sammenheng med andre bestemmelser i energiloven og tilhørende forskrifter. Nemnda viste til at nøytralitetsplikten, slik den fremgikk av lovgivningen, hadde en nær sammenheng med bestemmelsene om markedsadgang og tariffer. Nemnda viste til NEM § 4-6, hvor det fremgikk at nettselskapene hadde plikt til å sørge for ikke-diskriminerende markedsadgang for alle som etterspør nettjenester. Videre viste nemnda til forskrift om måling og avregning (MAF) § 1-3, som ikke definerte tele- og bredbåndstjenester som nettjenester. Nøytralitetsplikten i MAF måtte derfor forstås som en plikt til å opptre nøytralt overfor kraftleverandører og sluttbrukere jf. MAF § 8-1. Nemnda fant heller ikke dekning i formålet i NEM § 1-1 for at nøytralitetsplikten kunne omfatte bredbåndstjenester.

Nemnda var heller ikke enig med RME i at forarbeidene støttet en løsning der nøytralitetsplikten omfattet bredbåndsutbygging. Uttalelsene i forarbeidene måtte ses i sammenheng med plikten til å tilby nettjenester til kraftleverandører og sluttbrukere.

Nemnda bemerket til slutt at problemstillingen om tilgang til infrastruktur for fremtiden var løst i den nye bredbåndsutbyggingsloven. Loven gjennomfører direktiv 2014/61/EU i norsk rett. Også forarbeidene til denne loven viste at det før ikrafttredelsen av loven var et reguleringsbehov som oppstod ved gjennomføringen av direktivet i norsk rett. Etter nemndas syn var derfor ikke spørsmålet om tilgang til infrastruktur for bredbåndsutvikling offentligrettslig regulert før ikrafttredelsen av bredbåndsutbyggingsloven den 1. juli 2021.

Avgjørelsen kan leses her.

illustrasjongrafikk av et nettverk av Alina Grubnyak
Bilde: unsplash / Alin Grubnyak