Vedtak i sak om rekkevidden av nettselskapers nøytralitetsplikt

Gjaldt nettselskapenes nøytralitetsplikt for forespørsler fra bredbåndsutbyggere om tilgang til nettselskapets infrastruktur frem til 1. juli 2021? Dette spørsmålet tok Energiklagenemnda stilling til i uenighetssaken mellom NEAS AS og Elinett AS i sak 2021/2127.

NEAS AS (bredbåndsutbygger) hadde fått avslag på sin forespørsel om tilgang til mastene til Elinett AS (tidligere Istad Nett AS) for å føre fiberkabler. Begrunnelsen for avslaget var at Istad Fiber AS (Elinetts søsterselskap) hadde planer om å bygge ut og tilby fiberbredbånd i Elinetts konsesjonsområde. Saken ble derfor bragt inn som en uenighetssak for Norges vassdrags- og energidirektorat i 2018 av NEAS AS.

Reguleringsmyndigheten for energi (RME) fattet vedtak om at nøytralitetsplikten måtte gjelde i situasjoner der noen ber om tilgang til nettselskapenes infrastruktur for fremføring av fiber. Sentralt i begrunnelsen til RME var at uttalelsene i forarbeidene i Ot.prp. nr.56 (2000-2001) på side 27 kunne tolkes slik at nettselskapene ville være i posisjon til å utnytte sitt monopol til å oppnå fordeler i håndteringen av annen konkurranseutsatt virksomhet. RME konkluderte derfor med at nøytralitetsplikten dagjeldende bestemmelse i forskrift om nettregulering i og energimarkedet (NEM) § 4-7 ikke kunne tolkes for snevert. Følgelig omfattet nøytralitetsplikten utbygging av fiberbredbånd.

Energiklagenemnda fattet et nytt vedtak med motsatt konklusjon – forespørsler fra bredbåndsutbyggere var ikke omfattet av nøytralitetsplikten. Nemnda la avgjørende vekt på at nøytralitetsplikten måtte ses i sammenheng med andre bestemmelser i energiloven og tilhørende forskrifter. Nemnda viste til at nøytralitetsplikten, slik den fremgikk av lovgivningen, hadde en nær sammenheng med bestemmelsene om markedsadgang og tariffer. Nemnda viste til NEM § 4-6, hvor det fremgikk at nettselskapene hadde plikt til å sørge for ikke-diskriminerende markedsadgang for alle som etterspør nettjenester. Videre viste nemnda til forskrift om måling og avregning (MAF) § 1-3, som ikke definerte tele- og bredbåndstjenester som nettjenester. Nøytralitetsplikten i MAF måtte derfor forstås som en plikt til å opptre nøytralt overfor kraftleverandører og sluttbrukere jf. MAF § 8-1. Nemnda fant heller ikke dekning i formålet i NEM § 1-1 for at nøytralitetsplikten kunne omfatte bredbåndstjenester.

Nemnda var heller ikke enig med RME i at forarbeidene støttet en løsning der nøytralitetsplikten omfattet bredbåndsutbygging. Uttalelsene i forarbeidene måtte ses i sammenheng med plikten til å tilby nettjenester til kraftleverandører og sluttbrukere.

Nemnda bemerket til slutt at problemstillingen om tilgang til infrastruktur for fremtiden var løst i den nye bredbåndsutbyggingsloven. Loven gjennomfører direktiv 2014/61/EU i norsk rett. Også forarbeidene til denne loven viste at det før ikrafttredelsen av loven var et reguleringsbehov som oppstod ved gjennomføringen av direktivet i norsk rett. Etter nemndas syn var derfor ikke spørsmålet om tilgang til infrastruktur for bredbåndsutvikling offentligrettslig regulert før ikrafttredelsen av bredbåndsutbyggingsloven den 1. juli 2021.

Avgjørelsen kan leses her.