Gå til innhold

Uklart konkurransegrunnlag

Klagenemnda har i en rekke avgjørelser uttalt at konkurransegrunnlaget skal utformes på en klar og utvetydig måte, slik at det er mulig for alle rimelig opplyste og normalt påpasselige leverandører å forstå det på samme måte. At konkurransegrunnlaget ikke oppfyller dette klarhetskravet, er en vanlig anførsel i saker som bringes inn for Kofa. I fire nye avgjørelser uttaler klagenemnda seg om hvilke konkrete krav regelverket stiller til utformingen av konkurransegrunnlaget.

Kvalifikasjonskrav

Det må for det første være klart hvilke kvalifikasjoner som kreves for å delta i konkurransen. Slik vil det være mulig for potensielle leverandører å ta stilling til om selskapet selv oppfyller kvalifikasjonskravet, eller om det er nødvendig å inngå en avtale med et annet foretak.

Dette var spørsmålet i sak 2018/344. Anskaffelsen gjaldt inngåelse av rammeavtaler om arkitekt- og rådgivende ingeniørtjenester, inndelt i 117 delkontrakter.

Det aktuelle kvalifikasjonskravet, «tilstrekkelig evne og kapasitet til å gjennomføre kontraktsforpliktelsene», sa i seg selv lite om hva som skulle til. Heller ikke dokumentasjonskravet gjorde dette klart. De eneste holdepunktene leverandørene hadde for å utlede det nærmere innholdet av kvalifikasjonskravet, var dermed rammeavtalenes totalverdi, hvilke arbeidsoppgaver tjenestene ville omfatte, og hvilke kunder leverandørene skulle betjene under de ulike delkontraktene.

Disse opplysningene, uttaler nemnda, ga ikke tilstrekkelig informasjon om hva som krevdes for å oppfylle kvalifikasjonskravet.

Tildelingskriterier

For tildelingskriteriene innebærer klarhetskravet blant annet at konkurransegrunnlaget gir tilstrekkelig informasjon om hvilke egenskaper som er relevante ved bedømmelsen av kriteriene.

Dette var tema i de forente sakene 2019/711 og 2019/712. Anskaffelsen gjaldt levering av kontorinnredning og andre møbler. Det var det angitt at kontrakten ville bli tildelt tilbudet med det beste forholdet mellom pris og kvalitet. Oppdragsgiver ville blant annet legge vekt på “Kvalitet/levetid” og “Service, oppfølging og leveringstid”. Konkurransegrunnlaget viste i denne forbindelse til kravspesifikasjonen og dennes inndeling i A-, B-, og C-krav.

A-kravene skulle ifølge innklagede forstås som absolutte krav. Ytterligere oppfyllelse av kravene skulle likevel gi uttelling ved bedømmelsen av tildelingskriteriene.

Bortsett fra en henvisning til kravspesifikasjonen, ga tildelingskriteriene imidlertid ikke informasjon om hvordan de ville bli bedømt, eller at A-kravene skulle forstås på den ovennevnte måten.

Hvordan tildelingskriteriene skulle forstås, ble heller ikke klargjort ved innklagedes svar på et av spørsmålene som ble stilt i konkurransen.

Det var på denne bakgrunn uklart hva som skulle til for å oppfylle det absolutte kravet, og hvilken meroppfyllelse som ville gi uttelling ved bedømmelsen av tildelingskriteriene.

Krav til ytelsen

Klarhetskravet gjelder også utformingen av de kravene som oppdragsgiver stiller til den etterspurte ytelsen.

Oppfyllelsen av klarhetskravet i denne delen av konkurransegrunnlaget, var tema i de forente sakene 2019/731 og 2019/732. Konkurransen gjaldt kjøp av flyttetjenester, og inneholdt flere ufravikelige krav til den etterspurte ytelsen. Spørsmålet var hvordan ett av disse ufravikelige kravene skulle forstås, nærmere bestemt et krav om at leverandøren hadde “minimum 5 ansatte dedikert til kundeservice”.

Dette kravet, uttaler klagenemnda, kunne forstås på flere måter. At kravet skulle forstås på den måten som innklagede hadde lagt til grunn, og som ledet til avvisning av klagernes tilbud, var ikke innlysende.

Konkurransegrunnlaget var dermed ikke utformet på en slik måte at det var mulig for alle rimelig opplyste og normalt påpasselige leverandører å forstå det ufravikelige kravet på samme måte.

I sak 2019/567, som gjaldt anskaffelse av et solcelleanlegg, hadde innklagede stilt et ufravikelig krav om en total nominell effekt på minimum 200 kWp. I en annen del av kravspesifikasjonen fremgikk det videre at solcellepanelene måtte “passe innenfor et område på 1.200m2, som er tilgjengelig areal for plassering av solceller”.

Meningen var ifølge innklagede at hele takflaten på ca. 1435 m2 skulle være tilgjengelig for solcellepaneler, sikkerhetsavstander, sikkerhetssoner og annet utstyr – og at 1200 m2 var det tilgjengelige arealet for selve solcellepanelene. Valgte leverandør hadde imidlertid tatt utgangspunkt i at solcellene med utstyr osv. måtte passe innenfor et område på 1200 m2.

Den sistnevnte tolkningen av kravspesifikasjonen, var ifølge nemnda også den mest naturlige. Innklagedes intensjon, som altså var at hele takflaten skulle være tilgjengelig for solcellepanelanlegget, kunne etter nemndas syn vanskelig utledes av kravspesifikasjonen. Det eneste riktige ville under disse omstendighetene være å avlyse konkurransen og kunngjøre en ny konkurranse med et tilstrekkelig klart konkurransegrunnlag.