Gå til innhold

Om såkalte minstekrav

«Minstekrav», «absolutte krav», «skal-krav» osv. – kjært barn har mange navn. Bruken av ord som «minstekrav» skaper imidlertid en del unødvendig hodebry, både for leverandørene og oppdragsgiverne selv. Her er noen ting å tenke på før man bestemmer seg for å angi et krav som et «minstekrav» e.l.

Det er i skrivende stund over seks år siden klagenemnda – i sak 2013/139 – påpekte det spesielle med ord som «minstekrav»: Bruken av slike ord vil normalt oppfattes på den måten at det ikke åpner for avvik. At noe er beskrevet som et «minstekrav», vil med andre ord være nærliggende å forså slik at oppdragsgiver har ment å oppstille et ufravikelig krav.

For potensielle tilbydere er det altså naturlig å lese ordet slik, at tilbud som inneholder avvik fra slike krav, vil bli avvist uten noen nærmere vurdering av avvikets størrelse eller betydning. Avhengig av hvor enkle eller vanskelige kravene er å oppfylle, vil oppdragsgiver av denne grunn kunne gå glipp av flere gode tilbud. Avhengig av hvor viktig det er at kravene oppfylles, vil den nevnte ordbruken kunne begrense konkurransen på en måte som ikke er samfunnstjenlig, jf. loven §§ 1 og 4.

Ord som «minstekrav» osv. bør derfor forbeholdes krav som oppdragsgiver faktisk har ment skal være ufravikelige.

I NOU 2014: 4 (Enklere regler – bedre anskaffelser) foreslo Forenklingsutvalget å innføre en slik regel i forskriften: Avvik fra krav som er betegnet som «absolutte krav» i konkurransegrunnlaget, skal alltid anses som vesentlige – uansett størrelsen og viktigheten av kravet i forhold til den konkrete anskaffelsen.

Utvalget så at dette kunne gi uheldige konsekvenser, for eksempel der oppdragsgiver har angitt mindre og helt ubetydelige krav som absolutte, men mente at det ikke kunne være avgjørende.

Forenklingsutvalgets forslag ble imidlertid ikke fulgt opp, og forskriften inneholder ingen slik regel. Som det fremgår av en rekke avgjørelser fra klagenemnda og domstolene fra tiden både før og etter NOU 2014:4, vil avvik fra minstekrav likevel normalt medføre en plikt til å avvise tilbudet.

Et eksempel på de uheldige konsekvensene dette av og til gir, finner man i sak 2017/184.

Saken gjaldt kjøp av PC-er, herunder bærbare PC-er. Til en bærbar elevmodell var det stilt krav om en batteritid på minst fem timer. Et minstekrav til alle PC-er, var i tillegg at man kunne tilby en opsjon på et kraftigere batteri.

Når det i ett av tilbudene ble angitt at den tilbudte PC-en ikke kunne oppgraderes med et kraftigere batteri, hadde oppdragsgiver derfor ikke noe annet valg enn å avvise tilbudet – dette selv om den tilbudte PC-en hadde en batteritid på 11,2 timer:

«Det kan med rette reises spørsmål ved det fornuftige i at tilbudet fra IT Data AS må avvises fordi selskapets bærbare elevmodell ikke kan oppgraderes med et større batteri, når modellen allerede er utstyrt med et batteri med mer enn dobbelt så lang batteritid som kravet om 5 timers batteritid. Konkurransegrunnlaget åpner imidlertid ikke for en vurdering av avvikenes betydning» (avsnitt 56).

Det er anbefalt at oppdragsgiver av denne grunn tenker nøye gjennom om meningen virkelig er å oppstille ufravikelige krav. I motsatt fall kan det kanskje være nyttig å synliggjøre at kravene nettopp ikke er ufravikelige. Et eksempel på dette finner man i sak 2017/82, hvor oppdragsgiver uttrykkelig hadde presisert at de aktuelle kravene «ikke er «absolutte minstekrav» og at ikke «ethvert avvik fra kravspesifikasjonen [automatisk] vil […] medføre avvisning»» (avsnitt 44).