Gå til innhold

Vare-, tjeneste- eller bygge- og anleggskontrakt?

Klagenemnda har i fire nylig avgjorte saker behandlet spørsmål om hvordan den aktuelle anskaffelsen skal klassifiseres.

Hvorvidt en anskaffelse er en vare-/tjenestekontrakt eller en bygge- og anleggskontrakt, har avgjørende betydning for hvilken terskelverdi som gjelder, som igjen er avgjørende for om oppdragsgiver har plikt til å kunngjøre anskaffelsen – og om den i så fall skal kunngjøres etter forskriften del II eller del III.

Av de fire avgjørelsene som Kofa nå har avsagt, og av tidligere praksis fra både EU-domstolen og klagenemnda, går det frem at det er kontraktens hovedelement som er avgjørende.

Oppdragsgiver selv hadde – i samtlige av de fire nevnte sakene – klassifisert kontrakten som en bygge- og anleggskontrakt. I tre av sakene kom nemnda imidlertid til at kontrakten i realiteten var en vare- eller tjenestekontrakt.

I den første saken, 2019/668, skulle leverandørene bygge et amfi, samt levere og montere kinostoler. Det var klart at anskaffelsen omfattet både bygge- og anleggsarbeider og varekjøp. Hos leverandørene var det også forskjell på hvilke av disse to elementene – levering av stoler og bygging av amfi – som var priset høyest. Klagenemnda fant ikke grunnlag for å tilsidesette innklagedes vurdering av at byggingen av amfiet utgjorde kontraktens hovedelement. Kontrakten var dermed korrekt klassifisert som en bygge- og anleggskontrakt.

Sak 2019/682 gjaldt kunngjøring av en rammeavtale om kjøp og transport av grusmasser, samt mottak av returmasser. Grusmassene skulle benyttes i fremtidige bygge- og anleggsprosjekter utført i egenregi av innklagede. Transport og mottak av returmasser skulle også utføres i denne forbindelse. Klagenemnda fant at aktivitetene leverandøren skulle utføre etter kontrakten, ikke kunne klassifiseres som bygge- og anleggsarbeider jf. § 4-1 bokstav e. Kontrakten var blandet anskaffelse, hvor varekjøpet utgjorde hovedelementet. At kjøp og transport av masser skulle skje i forbindelse med bygge- og anleggsprosjekter, endret ikke på dette:

«En så vid forståelse av hva som utgjør en bygge- og anleggskontrakt som innklagede her gir uttrykk for, vil føre til en innskrenking av direktivets virkeområde og representere en omgåelse av regelverket, jf. også EFTA-domstolens uttalelse i E-7/19 Tak, avsnitt 54».

Sak 2020/672 gjaldt anskaffelse av et nytt driftskontrollsystem for vann og avløp. Det avgjørende for klagenemnda i denne saken, var at kjøp av varer fremstod som hovedformålet med anskaffelsen. Varene skulle installeres og monteres, men sett i lys av forsyningsforskriften § 4-1 bokstav b, som åpner for at en varekontrakt kan inkludere monterings- og installasjonsarbeider, endret ikke dette nemndas syn på at kontrakten i realiteten var en varekontrakt. Synspunktet ble ytterligere underbygget ved at evalueringen av tilbudenes kvalitet utelukkende var basert på kvaliteten på den tilbudte løsningen.

Sak 2019/741 gjaldt kjøp av en brukt brakkerigg tilpasset skolebruk. Ved spørsmålet om klassifisering av kontrakten, var det avgjørende for klagenemnda at leverandøren ikke skulle yte noen form for arbeid i forbindelse med kontraktsoppfyllelsen. Innklagede hadde inngått en ren kjøpskontrakt. Kontrakten var derfor en varekontrakt, jf. forskriften § 4-1 bokstav b, og var dermed feilaktig klassifisert som en bygge- og anleggskontrakt.

Som de ovennevnte sakene illustrerer, beror klassifiseringen av kontrakten på en helt konkret vurdering, herunder av hvilke kontraktsforpliktelser leverandøren påtar seg. I tilfeller hvor det er snakk om en blandet anskaffelse, er det kontraktens hovedelement som er avgjørende.

Bilde av Martinelle fra Pixabay